Cubo de la Galga

Vi starter på parkeringsplassen til miljøinformasjonspunktet, og tar fatt på stien i en del av Monteverde-skogen som er i heller dårlig forfatning. Frukttrær slåss om plassen med pors og lyngtrær, noe som viser at dette ikke dreier seg om ren laurbærskog. Vi kan også se bjørnebærbusker, noe som er et umiskjennelig tegn på menneskets tilstedeværelse, som vil svinne gradvis etter hvert som vi beveger oss langs veien.

Den avskallende barken på dette gigantiske treet forteller oss at dette er en barbusano, eller et kanarisk laurbærtre. Det er et flott eksemplar på hele 25 meters høyde. Det står i utkanten av skogen, noe som er karakteristisk for arten. Det finnes ikke så mange barbusanotrær, for den rødlige veden til disse trærne har alltid vært populær og mye brukt, spesielt av møbelsnekkere. Faktisk ble den i tidligere tider kalt Kanariøyenes ibenholt.

Dette treet ved siden av veien ser ut som det er omringet, eller beskyttet, av massevis av grener som stikker ut fra foten. Det er treets barn, eller renninger. Det er et av særtrekkene til viñatigo, et tre i laurbærfamiliens avokadoslekt som er stedegent for øygruppen Makronesia som Kanariøyene tilhører, og typisk for laurbærskogen. Selv om hovedstammen dør, består foten som en stump med massevis av nye skudd som holder treet i live.

Cubo de La Galga har et landskap preget av vann, og når vi går dypere inn i juvet merker vi stadig større luftfuktighet etter hvert som det grønne løvtaket tetner til. Vi passerer under en vannkanal som leder denne verdifulle ressursen til steder der den brukes til jordbruk eller offentlig drikkevann. Landskapet som omgir oss er avhengig av at dette vannet brukes på en fornuftig måte.

Elvedalene oppstår gjennom langvarige erosjonsprosesser. Denne steinen som balanserer tilsynelatende helt på grensen, minner oss om nettopp dette. Smale og innestengte juv som Cubo de La Galga viser at vi befinner oss på en ung øy, der erosjonen fremdeles holder på å forme landskapet. Derfor vil denne steinen en dag tippe over og rase ned til bunnen av juvet. (Selv om det nok kommer til å ta noen hundre år)

Her i dette stimøtet er det verdt å stoppe opp og lytte i stillhet. Sildrende vann synger om kapp med fuglene. Det er ikke vanskelig å høre den grove kurringen til Kanariøyenes stedegne duer, som høres ut som om de uttaler det vi mennesker kaller vokalen u. Hvis vi er stille og holder oss i ro en stund, kan vi til og med få gleden av å se en due fly over trærne.

Laurbærskogen viser seg i all sin frodige prakt her ved denne lille flaten som åpner seg i vegetasjonen. Det skyhøye løvtaket sørger for at vi alltid er omgitt av skygge og fuktighet. Knapt en eneste liten solstråle når ned til bakken. Trearten til, eller stanklaurbær, dominerer stedet fullstendig med sine lange stammer av grønt og hardt tre. Denne arten forekommer bare der omgivelsene er perfekte for laurbærskog, noe som er tegn på at vi befinner oss på et virkelig spesielt sted.

Navnet betyr noe sånt som "utkikkspunktet i det høye", og det sier alt om stedet. Fra det høye kan vi kikke ut over det storslåtte landskapet i disse fjellsidene dekket av laurbærskog, på østsiden av La Palma, som har passatvinden midt imot. Vi befinner oss i det aller beste området for laurbærskog på Kanariøyene, med fjellsider under 1200 meters høyde som suger til seg vannet fra tåken som passaten fører med seg, og som både skapte og ivaretar Monteverde-skogen.

Tilbaketuren går langs kanalen som går fra Cubo på dette punktet. Vannet som er av fundamental betydning for dette økosystemet, er også et av dets store gaver til resten av øyen, ettersom jordbruket ved kysten lever av vannet som kommer fra grunnvannet som også skogen suger næring fra. Fra fjellsiden kan vi på nytt nyte utsikten over det frodige juvet, før vi tar fatt på tilbaketuren langs veien som vi fulgte på begynnelsen av ruten.